og du vet hvilket pisspreik som kommer

“hvordan kan du vente at andre gjør det?”

som om dette er så dypt at det flommer.

“Har du noensinne jobba på Mækkern?” spør jeg

og driter i å prøve og forklare

Så holder jeg kjeft mens de ikke forstår at jeg nettopp supplerte dem svaret.

den kvelden vi klina på inngangstrappen

Den tilhørte ei kirke som aldri var flott

og ting gikk fra intet til alvor på rappen

—

Jeg husker ikke helt hva som skjedde med oss

men du er langt er borte og jeg er nå her

så noe må ha gått skeis, mitt minne til tross

Å grave opp det ville kun vært besvær

—

Men det er ikke å nekte for det faktum at

plasten er oppe igjen, kirka er stygg

Oppussingsarbeidet er igjen tatt fatt

Kun ett år siden sist, sånn for å være trygg

—

Hvorfor i helvete har vi slik hast

med å pusse opp bygg som knapt nok er slitt?

Et halvt år med skue for hvert andre med plast

Annet hvert gudshus er vaiende hvitt

—

Det er på tide å rive ned plastikken nå

og det som er under er det vi lar stå

om imperfeksjon ligger i våre gener

så er skuldrene til for å bære en bør

om du skjønner hva jeg mener

og det tror jeg du gjør

—

Det gjorde du alltid før.

alt har sin egen farge her

Sterkere enn sola, du må nesten gjyse

Det blå er her blåere enn noenting er

–

For alt over lyset må du være ei pyse

for å påstå at noe er noe annet enn rødt

Sterkere enn sola, så krasst og ufyselig

Det røde blir støtt så kvalmende søtt

–

Og i alt det røde finner man håret

om det henger i trynet eller vaier avgårde

Kan ei kommenteres uten å skryte eller såre

om det avslører ego eller dekker en tåre

–

Og sør for alt dette finnes en hake

et Y-kromoson er alt som skal til

for at den blir et lerret man ikke har sett make

til i sin evne til å male deg som pedofil.

Stemninga suger, alle vil dra

allting er føkka, intet er bra

Det var det jeg sa

Ha ha ha

–

Husker du da jeg påpekte dette?

At alle som feiler vil komme til rette

og skadefro munn er umulig å mette?

Det er umulig å gjette hva som vil skje

sa du, og lot det være med det

Jeg skulle vise, du skulle se

Jeg må nesten le

He he he

–

Du skjønner ei det, at kun du skal være

den jeg en gang imponerer, min kjære

For alle de andre kan være en blære

på hele min ære

på hele min ære

Så for at jeg engang skal synes å duge

så vil jeg inntil da kun mase og ljuge

og klage og sutre og tape og suge

Det var det jeg ikke sa

Ha

–

Men når du jeg tror jeg er tom og du venter det minst

min kjære, er det som venter en gevinst

Når forventninger senkes til nesten et hat

og jeg gir deg mitt alt – mitt helt adekvat

vil du forbanne din mangel på tro

Jeg vil gi deg den gleden som om jeg var god

Selv jeg klarer nok å virke genuin

når ditt hjerte – mitt hjem – er kun en ruin

Allting er føkka, intet er bra

Det er det jeg vil ha.

Etter ukesvis med innsats uten noen gevinst

Det begynner å gå bedre nå, her på ellevetrikken

når jeg innser hvem her jeg nok hater aller minst.

–

Ikke de to damene med altfor mye sminke

Med stygge stive smil som neonlys for selvforakt

Som kan prate til, men ikke med, og veive, ikke vinke

og håper lykken er mulig å oppleve uten øyekontakt.

–

Ikke de fire fulle piker som prøver for hardt å leve

med desperat latter og blekblondet hår

Som høylytt kommenterer turen som om de var på TV

og pleier sine venner som åpne sår.

–

Nei de jeg hater minst er det søstreparet

med miniskjørt og ingen spydighet usagt

Der de andre vel var såret kan vel disse være arret

De har forstått et og annet, for de ser på meg med forakt.

før hun hører det ringer i det hele tatt

Deretter to mens hun roter den frem

Deretter ett mens hun kjenner igjen hvem

som krever oppmerksomhet nettopp i natt

Til nød ett ring til mens hun legger den bort

og later som om hun ligger og sover

De resterende fire, og så er det gjort

Vårt forhold var aldri noe annet enn over.

om dikta har du svikta.